Mitt kjære søskenbarn Vidar ville vise meg en liten idyllisk plass. Han tok med meg og kjæresten sin Ina, så la vi i vei. Ina er en koslig byjente, og hun har vært sammen med Vidar ganske lenge nå. Og de er ganske morsomme å være sammen med.
Da vi kom fram til denne lille idylliske plassen, oppdaget vi akkurat hvor mye byjente hun er. Vi tenkte oss ikke om, og med en gang vi kom ned til fjæra, så begynte den vanlige leken, hvem kommer seg fortest fram
med å hoppe fra stein til stein. Vi bryr oss ikke om tang og krabber, de skal jo være der... Men vi stopper å ser etter eremittkrepser, og tanglopper.... Det gjør ikke Ina.Plutselig høre vi Ina laaangt bak oss, "Vidar, vent på mæ.... E det krabbe her? Æ klare ikke å trø i tang..." Vi stoppet opp, så litt på hverandre, og slukøret måtte vi hoppe oss tilbake til Ina. Vi tenkte ikke på at hun ikke er vokst opp i fjæra.
Etter mye latter og litt kjeft fordelt på meg og Vidar kunne vi fortsette den lille utflukten vår. Med Ina mellom oss, og hand i hand utforsket vi det lille idylliske stedet. Og helt utrolig, men sanden var varm, og det etter kl 20.00 på kvelden. Hvis været fortsetter slik, får vi en meget fin sommer her i nord.
