Det første sikre vårtegnet i fjorden er når lokalbefolkningen ser meg med snøskuffe. Da vet alle at vinteren er ugjenkallelig forbi. Med dødsforakt kaster jeg meg over de siste snøflekkene som hindrer meg i å kjøre gullet ut av garasjen hjemme.
Etter en stund med intensiv jobbing, og litt banning, blir det stille. Det er da at batteriet monteres...
Så er stillheten brutt! Fra garasjen min høres en litt gjenstridig filing før motoren tar tenning... (Disse lydene blandes ofte med noen indianerhyl fra meg, i pur glede over å ha start på gullet igjen.) Dagen i dag var ikke noe anneledes enn fra de andre årene... Både brølet fra motoren, og indianerhylet fra meg kom....
Etter at Gullet hadde fått ristet en LAAANG vinter ut av systemet, trillet vi ut av garsajen og myste litt i været. Det var perfekt! Sakte snek vi oss over godt oppbløtt grus (også kalt gjørme) og ut på veien. Vi skulle bare lirke oss en liten tur bort i veien til der pappa bor, og snu.... I år klarte vi å holde det vi lovte!
Etter denne lille lufteturen, var det et par små ting som måtte ordnes. "Hvorfor er gassen så treg?" Inn i huset, (med sko på) og i hyllen etter verkstedhånboken (bibelen) og ut igjen. Når man skal lese så viktig litteratur, må man velge den beste plassen å sitte. Jeg valgte gullet... Leste gjennom avsnittet som omhandltet det mulige problemt. Hentet verktøyskrin, og litt VD-40 og satte igang. Og se, underet sjedde, og gassen oppførte seg som den skulle....
På slike dager har man vel lov å feire!? Jeg, gjorde det, og tok et ekstra glass cola... :-) Vi sees plutselig. Klem fra meg
