En anneledes jul...

Julaften 1943 i fangeleiren på Grini

Publisert 24 December, 2007 - 11:06 av rosl

24. desember 1943 - den fjerde julaften under krigen. Scenen var gangen på brakke 10 på Grini.

Til avveksling fra blomstersuppe om hverdagene og stormsuppe som søndagsmeny - forskjellen var bare at i den siste var det "hvem fant kjøttbiten?" - var julaftensmiddagen risengrynsgrøt.

Julepakken hjemmefra kom aldri frem, den forsvant et sted underveis. Det var kanskje en eller annen som trengte den bedre enn jeg, men litt sårt var det. Risengrynsgrøten fylte godt opp i magen, så den alltid tilstedeværende sultfølelsen var borte.

200 mannfolk - fra alle kanter av landet - i alderen 17 - 70 år satt i rekke og rad nedover gangen. Selv hadde jeg orkesterplass.

Prologen: (gjengitt lenger ned)

På podiet stod en tent julegran. En av fangene hadde lest juleevangeliet. I tankene var nok hver eneste fange langt borte. På tross av fangenskapet var vi høytidsstemte.

Etter juleevangeliet ble det fremført en prolog, skrevet og lest av forfatteren. Navnet hans var Sigurd Evensmo. Jeg visste litt om ham. Han var 31 år gammel og satt svært hardt i det.

Han hadde vært med i en gruppe på 19 ungdommer som la ut fra Ålesund i en skøyte på vei til England. De var blitt infiltrert og angitt av medlemmer av Rinnanbanden. De 18 andre ble alle skutt på Falstad.

Tyskerne hadde mistanke om at Evensmo var blandet opp i andre saker og ville presse ham ytterligere. Gestapo plasserte ham på "Fallskjermen", den store gymnastikksalen i øverste etasje i hovedbygningen på Grini.

Der satt alle de dødsdømte og ventet på sin skjebne. Av en eller annen grunn, Gestapo kunne være helt uberegnelige sånn, var Evensmo sluppet ut i leiren og innkvartert på brakke 10, hvor også jeg var. Han var svært stille av seg, gikk mye for seg selv. Han hadde vel sitt å tenke på.

Dypt beveget:

Nå var han midt i prologen - den var fint og rørende skrevet. Alle de 200 medfangene, mer eller mindre barske, var dypt beveget. Tårene stod i øynene på de fleste, vi lot dem bare dryppe.

Under opplesningen merket vi litt støy nede ved inngangen på midten av brakken. En av de grønnkledde stod og hvisket et eller annet med brakkesjefen - advokat Thorvald Schiøtt.

Da Evensmo var ferdig med sin opplesning, var stillheten til å ta og føle på, kun noen bevegede snufs kunne høres. Et øyeblikk senere kom brakkesjefen gående opp midtgangen og gikk opp på podiet til Evensmo.

Ekstrapost på programmet:

Schiøtt bad ham bli stående idet det var kommet en ekstrapost på programmet. En av kameratene hadde fått "Schein", dvs. den gule lappen som betydde løslatelse - på selveste julaften! For en julegave! Den gule lappen var ensbetydende med friheten.

Vi drømte alle om at skjebnen en dag ville skrive ens eget navn på lappen. Om Evensmo ville være så snill å lese navnet høyt!

Nå kunne vi virkelig høre knappenålen falle. Samtlige holdt pusten av spenning. Hvem var den heldige utvalgte? Hvem var tiltenkt å få denne fantastiske julepresangen - å få komme hjem til familien på selveste julaften? "Du får lese høyt da, Evensmo!"

Men han fikk ikke frem en lyd. Han åpnet munnen flere ganger og forsøkte å si noe - han klarte ikke! Plutselig begynte tårene å trille nedover kinnene hans, han hikstet. Nå gråt han åpenlyst.

Fri mann:

Vi begynte å ane sannheten. Det måtte være Evensmo selv som hadde fått Schein! "Ja, men . . . ja, men . . . Jeg har jo ingen penger til trikken fra Røa!" Nå begynte lurvelevenet. Vi jublet, klappet, gråt og lo om hverandre. Alle som en ville samtidig opp på podiet for å gratulere. Det var ikke ørens lyd å få. Forvirringen og gleden var total. Hva var hendt? Han var jo dødsdømt. Var det noe lureri? Nei - navnet på Scheinet var riktig nok. Vi måtte selv se. Det stod virkelig Sigurd Evensmo med maskinskrevne bokstaver. Ikke en av de tilstedeværende misunte ham.

En times tid senere hadde Evensmo kvittet seg med fangedrakten. Kledd i sitt sivile tøy, med ryggsekk på ryggen, vandret han for alltid ut hovedporten på Grini, på vei til Røa og trikken - til friheten! Han hadde fått den største gaven - selve livet i julepresang.

(Dette er skrevet av Karl H. Hovind som selv opplevde dette)

Dette er prologen som ble lest på brakke 10 på Grini julaften 1943.

Dager er lenger en uker,
og måneder er lenger enn år.
Den forrige julen med sang i en gang
og frihetens drømmer som gang i din sang,

var den ifjor eller var den igår?

Ute var ukene lenger
enn dagenes lynrappe trav.
Et år var et år,
men en dag var en dag
da du levet og kjempet i dagenes jag,

og ikke et endeløst hav.

Du vet at tiden står stille,
og dog blir det sommer og høst,
Det blir vinter og vår, og sommer påny,
men at tiden dør hen som en sommerlett sky,

løser seg opp, er en fattig trøst.

Fra vinduet er det det samme,
ensformige bilde å se:
Et skrånende jorde med granveggen bak,
en hytte, et gjerde og himlen til tak

i solskinn og regn og sne.

Så er det vel bare vemod
og savn over julen i kveld?
Vår hjemmenes fest ble en fest uten hjem
og eventyrkvelden en kveld uten dem

som er mer enn en del av oss selv.

Når veien er lang og øde,
blir sinnet vel trett.
Vi går vel og tynges av brøde
og gremmer oss smått til døde

og gråter en liten skvett?

Er det så, kamerater, at motet forsvinner,
at livsviljen dør og du lever på minner
og søker den stille forsakelsens vei?

Vårt svar er et villende, krevende nei!

Se det i øynene: Dette er livet!
Du skal kjempe og vinne det.
Intet blir givet!
Verden er det du kan se og forstå

Vil du fred i din sjel, så gå på, gå på!

Karrig og hard.
Vår den var.
Stri for enhver,
vår den er!
Alt hva den tok og alt hva den ga,

ett er vårt svar: Et rungende JA!

Kanskje vi skilles i mangt.
En søker tro, og en søker viten

og noen vil vite og tro.

Men midt i den kjempende,
lidende tidenbygges det kanskje en bro.
Ja, nettopp for kvelden i kveld gis et bud

som samler oss alle og fanger oss inn.

Du skal kjempe deg frem til et givende sinn.
Du som er ensom og sturer og tror
at ingen har bruk for deg, ingen forstår deg,
vit at den fattigste sjel på jord

er den som forsmår deg.

Du som er bitter og hatsk i ditt sinn
og teller hvert hugg du fikk under striden
for siden å vise at den som sår vind,
høster kun storm i den nyeste tiden,
stans opp denne kvelden og lytt til de ord
som taltes så ofte, og ofte forgjeves:
at intet er bygget ved hevn på vår jord.

På hat kan der kriges, men aldri leves.

Kanskje du pansret ditt hjerte.
Da våre venner falt
var det for stor en smerte.

Vi kunne ikke bære alt.

Kanskje fikk frosten tak i din sjel
da hjem ble lagt øde.
Men slår du igjen, så slår frosten ihjel!

Ikke kan hevnen vekke de døde.

Jeg sier til deg med det lukkede sinn:

Spreng dørene, slipp vennene inn!
Tungt er menneskets lodd,
men dypest i tiden:dypere ned enn menneskets viten
lever en drøm og et evig krav:

Kast panseret av!

En verden i strid
med makten som mål,
Hvert land og hvert menneske rustet i stål,
og dog er det lengselenes tid!

Og dog er det ømhetens tid!

Som bekkene søker den brede elv, søker vi selv,
famlende, snublende, såret og blodige,
blindet, på villspor, og dog mot vår drøm:
mot enhetens mektige, bærende strøm.

Og evig er havet som venter.

Juleaften...

Da var endelig dagen kommet! Juleaften! Men her ombord så har vi full storm over Folla mot Trondheim... Juletrærne står og svaier, gilandrene med kuler og klokker svinger seg i takt med bølgene, og julenissen har jeg kilt fast på en kontorstol i resepsjon. Alle julestjerner og andre blomsteroppsatser er plassert i støttsikre kurver, og satt på dørken. Joda her skal det feires jul! :-)

I går hadde vi juleverksted der passasjerer og mannskap samlett seg og laget julepynt, drakk julegløgg og fortalte om våre juletradisjoner! Det var kjempekoselig og veldig lærerikt! Jeg fikk nå ikke sett "Grevinnen og Hovmesteren" Men jeg tror jeg vet hvordan den slutter...! :-)

Vi er ganske forsinket. Vi skulle vært i Trondheim kl 06.30 i morges, men klokken blir vel langt over 08.00 før vi er fortøyd. Det er ikke alltid like lett å holde skjemaet når man skal bakse på havet!

Til alle dere der hjemme, ønsker jeg en God Jul! Jeg gleder meg veldig til å komme hjem igjen! (Og det er ikke bare pga pakkene som venter på meg!) Juleklem fra uværskråka!

Snart jul igjen...

Og da er tiden kommet til å nok en gang pakke kofferten, og reise ut. For meg er det egentlig lillejulaften nå. Jeg har kjøpt alle gaver, og fått dem behørig avlevert. Alle klær er vasket, og huset satt i stand til å reise ut igjen. Så var det bare kosestunden til Podo igjen da. Han blir helt alene i julen, og det vet jeg at han ikke akkurat liker. Men vi får se om det ikke vanker en ekstra kosestund både nå og uti januar når mor kommer hjem fra havet igjen.

Jeg håper at julefreden senker seg snart for dere landkrabber, og at julen blir en fredfylt tid sammen med familien deres.

Jeg skal feire jul i Kristiansund, og nyttår i Båtsfjord. Vi kommer helt sikkert til å få en flott feiring ombord. Etter nyttår skal vi til Oslo og ligge som messebåt der i noen dager. Det blir sikkert kjempespennende! Dere får oppdatering etterhvert som noe skjer... :-) Så snarlig god jul til dere alle!!!! :-)

Fly...

Fly, fly little wing
Fly beyond imagining
The softest cloud, the whitest dove
Upon the wind of heaven's love
Past the planets and the stars
Leave this lonely world of ours
Escape the sorrow and the pain
And fly again

Fly, fly precious one
Your endless journey has begun
Take your gentle happiness
Far too beautiful for this
Cross over to the other shore
There is peace forevermore
But hold this mem'ry bittersweet
Until we meet

Fly, fly do not fear
Don't waste a breath, don't shed a tear
Your heart is pure, your soul is free
Be on your way, don't wait for me
Above the universe you'll climb
On beyond the hands of time
The moon will rise, the sun will set
But I won't forget

Fly, fly little wing
Fly where only angels sing
Fly away, the time is right
Go now, find the light

Celine Dione

Uvær på kysten...

Da er vi på tur inn til Trondheim. Været har roet seg, men gårdagen var ikke helt enkel for flere. Vi måtte kanselere Sandnessjøen og Brønnøysund, i tillegg så det ille ut for at vi måtte gå forbi Rørvik også. Men heldigvis så kom vi oss inn i Rørvik.

For endel av passasjerene våre ble det derimot til at de måtte være ombord hos oss, og er det enda. Vi skal vist bytte med Midnatsol i dag i Trondheim, så er det bare å håpe at de kommer seg inn til havnene nordover slik at passasjerene kommer seg hjem.

Slik er det når man ikke kan kontrolere været. Heldigvis har vi kjempetrivelige passasjerer, som tar slike ting med et smil! All ære til dem!

Vi har kommet oss inn i desember, og dagene til jul går fortere og fortere. Jeg skal være ombord i julen, og kommer ikke på land før den 9 januar. Da er det bare "to giringer" så er det atter vår og sommer, og jeg kan ta ut motorsyklene igjen! :-) Jeg smiler bare jeg tenker på det! Stor klem fra uværskråka